1 The Voice – Stemmen

Hvor bleg du er i måneskinnet,

og hvor dine øine er mørke.

De er så store at de dekker halve himmelen

når du står nær mig, og håret ditt har guldstøv,

og munnen ser jeg ikke;

ser blot at du smiler.

Jeg kan nesten ikke se dine træk,

men jeg skimter dine hvite tenner når de smiler.

Jeg fryser litt – og hvor mørk skoven er.

Ser du ikke et dyr der inde?

er det en sten eller et hoved — et slangehoved?

Jeg føler du smiler.

Når vi står sånn og mine øine

ser inn i dine øine i det bleke månelys

da fletter fine hender usynlige tråde,

der binder om mit hjerte, ledes fra mine øine,

gjennom dine store, mørke øine,

ind om dit hjerte.

Her lærte jeg stemmens forunderlige musikk

der snart var øm, snart drillende, snart eggende.

Jeg stod foran mysteriet Kvinnen.

Dette blik fra en fryktelig merkelig

og herlig verden.

How pale you are in the moonlight,

and how dark are your eyes.

They are so big that they cover half the sky

when you stand near me, and your hair has gold dust,

and I cannot see your mouth;

I see only that you are smiling.

I can scarcely discern your features,

but I can glimpse your white teeth when you smile.

I am a little chilly—and how dark is the forest.

Do you not see an animal in there?

Is it a stone or a head—a snake head?

I sense that you are smiling.

When we stand like this, and my eyes

look into your eyes in the pale moonlight,

then slender hands spin invisible threads

that encircle my heart, running from my eyes

through your big, dark eyes,

into your heart.

Here I learned the voice’s singular music,

now tender, now teasing, now provocative.

I stood before the mystery of Woman.

This glimpse from a frightfully strange

and wonderful world.